onsdag 30. juni 2010

Dag 7: Vi gir ikke opp så lett!


Våknet midt på natten og merket at det hadde gått hull på det selvoppblåsbare liggeunderlaget. Kan det bli bedre? Trøtt i trynet neste morgen, men klar for ny økt. Planen var å sykle til Storsteinnes og avlegge doktor Dyregod et besøk i anledning mitt etterhvert så berømmelige kne.


Da vi nærmet oss, bestemte vi oss for å prøve å sykle litt lengre istedet. Vi måtte nemlig ta av fra hovedveien og sykle 4 kilometer for å komme til legekontoret. Fire kilometer er et piss i havet i forhold til resten av distansen, men Brødrene Brothers knapper inn der vi kan knappe inn.


Derfor syklet vi fem mil, før vi stoppet og spiste oss hver sin hamburgertallerken på en fjellkro. I samme slengen fikk vi også et foredrag vedrørende slaget om Narvik, under andre verdenskrig. I følge innehaveren av kroen var det faktisk akkurat der ( på kroen omtrent) at tyskerne først møtte motstand. Kjekt å vite, sånne historier er det nemlig dårlig med på Mc Donalds!!!


Etter forelesningen syklet vi videre til Setermoen og ankom fem minutter for sent til å rekke legekontoret før det stengte. Da måtte vi ringe til militærsykehuset. En hyggelig dame noterte seg navn og nummer og gav meg og kneet en timeavtale klokken 17.00. Dermed skiftet jeg til mitt fineste tøy, som var shorts og t-skjorte ( dog matchende) Jeg flekket på litt adidas deodorant og møtte i god tid til timen. (*På dette tidspunktet i historien må Redaksjonen innrømme at vi tenker at mannen skal være glad at han ALLEREDE er gift...) 



Prøvde først forsiktig å be om en ørliten kortisonsprøyte eller to, men det kunne jeg bare glemme. Jeg måtte istedet klare meg med sterke betennelsesdempende tabletter, og for å være helt sikker har jeg nå kylt innpå dobbel dose. Her handler det tross alt om å sykle eller ikke sykle! 




Fra legekontoret bar det videre 15 kilometer til Fosseng camping hvor vi overnatter i natt. Da har vi tilbakelagt cirka 10,5 mil på sykkelen i dag. Vi ligger bak skjemaet, men må være fornøyd på grunn av kneproblematikken. I morgen sykler vi videre til Narvik, og hvis kneet står oss bi fortsetter vi så langt som vi klarer, forhåpentligvis en 4-5 mil til. Det er meldt fint vær de neste par dagene, men så skal regnet komme. Derfor krysser vi fingre for at medisin og sol skal hjelpe oss på vei som milslukere:) 




Takk for mange kjekke meldinger som tikker inn. Det er stor stas for sykkelguttene. Yngve hilser til alle, det gjør jeg også. Hilsen Enok via SMS!


tirsdag 29. juni 2010

Dag 6: To menn på lag mot ett kne....


I dag har vi syklet fra Storslett over fjellet til Olderdalen. Så tok vi fergen over til Lyngseidet og derfra syklet vi videre til Nordkjosbotn. Tilsammen ble dagens etappe 11 mil. Vi kunne helt klart å syklet lengre, hadde det ikke vært for Enok sitt betente kne. Jeg har smurt det inn med gel og hatt på varmepakninger, men virkningen er minimal.


Ellers har dagen i dag bydd på fantastisk natur. Høye fjell, snø, sol og flotte fjorder. Enok tror bestemt at han kunne ha overtatt Bjørnebo camping og bosatt seg her uten problemer!  (*** Redaksjonen hjemme er HODERYSTENDE til latterlig idé, men velger å ikke lage noen analyser av utsagnet, da mørketid, snø og samisk kultur trolig vil sende mannen i retur før han i det hele tatt har slått på plass to teltplugger)


Vi har nå satt opp telt, dusjet oss og laget middag. Enok koser seg med en iskald cider til fotballkampen på tv, mens Yngve nøyer seg med juice. I morgen tidlig sykler vi 18 km til Storsteinnes, der skal Enok prøve å få tak i en lege for å sjekke opp det vonde kneet. Håpet er at en kortisonsprøyte eller to kan hjelpe? Vi er jo ellers i super form begge to. Kroppens startvansker har kommet seg, og vi har ellers hatt en fantastisk dag så vi håper at vi vinner over det kjipe kneet!!!


Redaksjonen her hjemme jubler over at vi endelig har klart å få med noen bilder av Sykkelguttene on the road, og sender en varm tanke til den yngste sykkelgutten som av naturlige årsaker sover med store øreklokker hver natt;) Vi krysser også fingre for at man i Troms fylke opererer med woodo-inspirerte heksedoktorer som fikser vonde kne på null komma niks:) GOD TUR VIDERE! 


Dag 5: PROBLEMER!

Dagen i dag har vært en nedtur. Ikke bokstavelig talt, for vi har forsert to fjelloverganger. Men nå begynner Storebror sitt kne å lage problemer og det er bare så vannvittig kjedelig.

Dagen startet bra. Vi dro fra Alteidet og hadde full kontroll på dagens rute, men tidlig merket Enok at noe var galt i det venstre kneet. I hvert tråkk føltes det som om noen stakk kniver i kneet, i tillegg var jeg jo klissvåt av den håpløse svettingen i løpet av noen minutter. Det blir et problem når vi skal over fjelloverganger i stiv kuling, tre grader, sludd og snø. Man blir jo så kald at man nesten mister kontrollen når man skal kjøre ned igjen.


Vi hadde planer om å komme oss over neste fjell og helt til Olderdal, men på grunn av det vonde kneet måtte vi kaste inn håndkleet etter to fjell. En distanse på ni mil, som er mye kortere enn det vi hadde planlagt. Vi har istedet lagt oss inn på Nordlandia Storslett Hotell, og stemningen er laber på grunn av den forbaska foten!


Yngve har hatt en helt fin dag, og er superflink til å støtte sin bokstavelig talt store bror. Siste fjellet i dag hadde en sammenhengende stigning på nærmere 9 km, og måtte bestiges ved hjelp av første gir. Det tar lang tid. Dermed har vi sittet syv timer sammenhengende på sykkelsetet i dag, og kun hatt en kort pause på 15 minutter. Nisten spiste vi mens vi syklet.


I morgen tidlig skal jeg innom MX sport for å få tak i en knebeskytter, og på apoteket for å se etter betennelsesdempende tabletter. Så går turen videre over det siste fjellet, før vi tar fergen fra Olderdal til Lyngseidet. Dere får krysse fingrene for oss folkens. Det ser ut for at vi trenger det! Mer i morgen.

mandag 28. juni 2010

Dag 4: Veldig våt og veldig kald


Vi startet dagen med deilig frokost på Thon hotell i Alta. Klokken 9 satte vi oss på syklene, uvisst hvor langt vi ville komme denne dagen. Vi våknet nemlig til øsende regnvær og stiv kuling i de verste vindkastene, og det skulle vise seg at været holdt seg stabilt på dritt-nivå hele dagen.

Vi syklet langs Altafjorden og passerte steder som Kåfjord, Talvik og Isnestoften. Videre innover ved Langefjordbotn hadde vi et matstopp. Enok valgte å spise en herlig nøttebrødskive med laks, mens Yngve holdt seg til hvitosten! Han spiste laksepølser i militæret for snart femten år siden-og har enda ikke kommet over det;)

Etter spisepausen satte vi oss på syklene igjen, og vi kunne konstatere at vi var så våte, at selv trusen kunne vris opp som en vaskefille. Så syklet vi en mil videre til Alteidet camping. Her fikk vi leie noe som minner om en lekehytte, men 300 kr for natten er jo en ok pris.
 

Vi var klissvåte fra innerst til ytterst, og i det ørlille huset sto frostrøyken ut av munnen på oss. Dermed satte vi på en liten varmeovn, samt en kokeplate på 1500 watt for å få tørkevarme til klissvåte klær. I løpet av kvelden utviklet lekehuset seg til den reneste badstuen, og ute sipet regnet ned. Så var det tid for dusj i fellsanlegget og middag med pølser og potetmos. Vi hadde tatt med oss hver sin skje fra hotellet i Alta: Tilgi oss Thon, men det gikk til et godt formål:)

 
Vi føler at vi har hatt en fin og rolig dag. Vi har kun syklet ni mil i løpet av nesten ni timer, så vi har ambisjoner om å komme lenger i morgen. Enok sliter med sin enorme svetteproduksjon. Han er søkk våt
selv om han har på regntøy. Dette er problematisk når temperaturen viser 5 grader, regn og stiv kuling i ni timer på rad. Merkelige greier er det også at to biologiske brødre kan være så forskjellige. Den ene svetter i bøttevis, mens den andre er like tørr etter ni timer. Den ene elsker mat, mens den andre spiser for å overleve.
 
Blir det samme værtype i morgen, må vi lage nistepakke som vi spiser mens vi sykler. I dag har vi syklet 9 mil uten å møte på en eneste bensinstasjon eller butikk. Hvor kjører egentlig disse samene for å handle? Hvis man skal kjøre ni mil til nærmeste bensinstasjon for å fylle på bensin, blir jo tanken nesten tom på vei hjem igjen. Redaksjonen hjemme opplyser om at det skal finnes en sportsbutikk i Burfjord, som ligger en mil fra campinghytten vår i Alteidet. Det hadde vært redningen for svettekongen som trenger et ekstra sett med ullundertøy da alt nå er klissvått. Forhåpentlivis har de mat i Burfjord også. Videre går turen mot Olderdalen, der vi skal ta ferge over til Lyngseidet. Det er cirka 14 mil på sykkel, og siste fergen går klokken 20.25-så får vi jo se om vi kommer så langt. Det er ofte vanskelig å vite hvor lang tid det tar, før man er on the road:)
 

Vi har forresten kommet inn i Troms fylke, og plutselig snakker folk norsk. I Finnmark virket det som om de fleste likte å snakke samisk og finsk, og siden det er lenge siden Ante gikk på barnetv, var det litt problematisk å skjønne hva de sa;) Kommer tilbake med oppdateringer mandag kveld -så snart vi får tilgang på en datamaskin skal vi også sende egne bilder til bloggen!
 
 

søndag 27. juni 2010

Dag 3: Fra Olderfjord til Alta


Dagens etappe har gått fra Olderfjord til Skaidi og videre til Alta. 11 mil i vekslende vær. Da vi tråkket over Sennalandet var det et nydelig vær, som plutselig snudde til hagl og vind med stormfulle kast, regnet øste ned i det ene øyeblikket og i neste øyeblikk var det sol igjen!


Mot slutten av dagens etappe var det øs pøs regn, og dermed bestemte vi oss for å ta inn på Thon hotell i Alta. Storebror Enok skrudde på det han hadde av sjarm og fikk skrudd prisen ned fra 1050 kroner til 850 kr -og det er overkommelig for gode senger, varm dusj og fotball på tv.


Den samme sjarmerende storebroren sliter med gigantiske sår i baken, til tross for utstrakt bruk av krem. I morgen trår vi til med gnagsårplaster i hele underetasjen, så får vi krysse fingrene for at det funker.


Som trøst har vi kjøpt oss pizza fra Peppes og 1,5 liter cola. I morgen blir det hotellfrokost og avreise klokken åtte. Vi har det så  bra at vi ikke gidder å tenke på at det er meldt store nedbørsmengder i morgen. Den tid, den sorg!

 

Dag 2: Sykkelguttene forlater Nordkapp


Etter å ha sovet knappe tre timer på Nordkapp-platået pakket vi og dro tilbake til Honningsvåg uten frokost. Det var nok ikke det mest geniale vi har gjort. Ved flyplassen var den Yngste sykkelgutten helt ferdig, og klarte såvidt å sjangle seg de siste hundre meterne bort til Rema 1000 --som fortonet seg som rene frelsen med grovbrød og bananer.


Da vi endelig hadde fått mat i skrotten, la vi oss litt i gresset nede ved sjøen bak butikken. Vi skulle ha en pitteliten pustepause, som varte i to timer da vi sluknet begge to. Det gjorde godt. Så satte vi oss på syklene igjen, og tok fatt på turen til Olderfjord, langs Porsangerfjorden -en strekning på ca 130 kilometer


Vi hadde hørt lumske rykter om den undersjøiske Nordkapptunnelen med sine 6870 meter og dybde på 212 muh og det var med god grunn! Først var det 4 kilometer bånn pinne ned til bunnen, og så begynte den strabasiøse turen opp igjen. Med bobiler og vogntog susende forbi, er det ikke akkurat en drømmesituasjon. Siden Sykkelguttene ikke på noen måte er like, var den ene oppe av tunnelen 8 minutter før den andre. Han kunne derfor ringe til konemor, og slappe godt av før Storebror omsider kom seg til topps. Generelt vurderer vi å støtte blindeforbundet med noen kroner, etter å ha syklet diverse tunneler i fullstendig mørke -og såvidt vi skjønner har vi flere av den sorten i vente!


Vi er forøvrig ikke de eneste som realiserer drømmen om å sykle Nordkapp-Lindesnes. Vi har bl.a syklet litt i følge med et par fra Drammen. Damen sykler foran i et heseblesende tempo, og ektemannen Arne halser etter. Dette må jo sies å være en situasjon som ingen av Sykkelgutttene noensinne tror at de kommer til å havne i. (*og det har de så rett i- hilsen redaksjonen

I løpet av fredagen møtte vi også Luigi som hadde syklet hele veien fra Italia. 4000 km -for det meste i regn og kuling. Han hadde jo målet i sikte og vi var imponert!!!
I Olderfjord satte vi opp teltet på en campingplass, fornøyde med våre første 13 mil. Endelig slo Enok seg løs med sin føste cola og oppdaget at det finnes noen som er dårligere å snakke engelsk enn han, og det er altså hans egen bror!  Det var en mager trøst da Turmaten fremdeles smaker DRIT og ræven svir som bare f...etter en og en halv dag på sykkel. I morgen går turen til Skaidi og videre mot Alta, værmeldingene er gode og vi er optimister:)

 

fredag 25. juni 2010

Dag 1:Om å møte veggen etter to mil:)


Stakkars stakkars sykkelguttene. Starten ble tøffere enn noen av dem hadde forventet seg. I natt klokken tre, tikket følgende melding inn på Sykkelguttkonens mobil:


HEI. Første dag startet med avreise fra hytten klokken 04.00 om natten. Etter seks mellomlandinger og en rundtur via Vadsø, landet vi omsider i Honningsvåg. Vi hadde følelsen av å være statister i Lost. Turbulens og vind rev og slet i det lille Widerøe-flyet, og svetten haglet. Så var vi endelig på bakken i Honningsvåg og kunne begynne å skru sammen syklene. Etter en times tid satte vi oss på setet og satset med friskt mot og tung last mot Nordkapp.
Vi hadde beregnet at 32 kilometer skulle ta omtrent to timer, men teori og praksis er to forskjellige ting. Veien besto av noen sinnsyke motbakker med ni prosents stigning. I all vår enfoldighet hadde vi ikke spist så mye i løpet av dagen og etter to mil møtte begge den berømmelige veggen...! 
Nærmere midnatt kunne vi omsider trippe inn på platået. Vi var iskalde og frosne, og takket høyere makter for at de holdt åpent til klokken 01.00. Vi skiftet klær og snek oss til litt varmt vann. Så satte vi oss ned med den orientalske gryten. FYTTIRAKKEREN for en gryte...Har sjelden smakt noe verre! 
Klokken ett om natten måtte vi ut av bygget, og det var tid for å sette opp teltet, men hvor? Det var masse vind og steiner overalt, og vi endte med å sette det opp i røykekroken til de ansatte. De så surt på oss, men a man's gotta do what a man's gotta do.
Nå er klokken tre om natten og det er like lyst ute fortsatt. Vi har snart vært på tur i 24 timer og innser at dette kommer til å bli tøffe tak. Samtidig er vi  enige om at dette forhåpentligvis er, og har vært, den verste dagen på turen noensinne. I morgen satser vi på fint vær, selv om vi våkner med null mat. Vi får heller sykle på tomme mager tilbake til Honningsvåg. Syklene trenger også en justering. Bilde følger så snart som mulig:) Hils alle! 
--og dett var dett. For å si det sånn så er jeg glad det ikke er meg! Mer i morgen:)

torsdag 24. juni 2010

READY - STEADY - GO!!!


Så er endelig sykkelguttene i gang med den store drømmen. De reiser uten datamaskin og internett, ergo er det en av sykkelguttfruene som har overtatt bloggen. I all selvstendighet selvfølgelig, denne bloggen trenger tydeligvis en kjærlig kvinnehånd ellers vil den komme til å lide en stille død.


I dag tidlig klokken 04.00 startet den store reisen for brødrene. St Hans Aften gikk med til å pakke alle sine utvalgte remedier, og lykken var stor da begge hadde fått tak i gode pappkasser til syklene. De fikk nemlig tips om at det best å sende syklene innpakket i samme type emballasje som de er pakket i når de blir levert til sykkelbutikken. Spenningen var stor da de reiste fra Vigmostad til Kjevik for å reise Kristiansand -Oslo-Alta med fly. De ventet en stund i Alta, før de kunne gå ombord i et mindre fly som fraktet dem videre til Honningsvåg.

Dersom syklene har kommet vel med flyet, skal gutta i kveld sykle fra flyplassen og ut til selve Nordkapp-platået. Dette er et velkjent sted for oss som pleier å følge finalen i 71grader Nord. Vanligvis pleier folk å løpe som gale fra rom til rom, med blødende gnagsår og et papir med superenkle spørsmål à là: HVILKEN FARGE HAR ONKEL DONALD PÅ UNDIKKEN? Når de omsider husker at Onkel Donald er avholdsmann i forhold til truser, må de slenge seg ned et stup i en ørliten sytråd for å vinne en bil -som forøvrig er en latterlig premie i forhold til den VANNVITTIGE oppgaven det er å ta seg fra Lindesnes til Nordkapp.


Vel vel---for å gjøre en lang historie kort, er det altså her Sykkelguttene forhåpentligvis har endt dagens reise. Noe som vil si at de har syklet en distanse på omtrent tre mil, og muligens litt til før de slår opp sitt lille campingtelt. Men vi vet altså ikke helt sikkert om de har kommet så langt. De har nemlig slått av mobilen for å spare på strømmen. Strøm er nemlig ikke så lett å oppdrive når man bor i telt;)


Dermed kommer det oppdaterte nyheter i morgen. Håper å se deg igjen da!